REISE I RAJAMAILLA I MORGEN- ELLER KVELDSDEMRINGEN?

REISE I RAJAMAILLA I MORGEN- ELLER KVELDSDEMRINGEN?

Et gammelt ordtak sier at i et land på Finlands størrelse er det bare plass til ett diskusjonstema av gangen. Hvis det ikke er en virusepidemi, er det turisme. Turisme er livskraftens eliksir og gjør underverker for tvilerne. Mangelen på den er igjen et konstant tema for konsulenter, avispilgrimer, kommunefedre og -mødre. Og selvfølgelig er alt alltid mer mulig hos oss enn hos dere.

Et tips til deg som er turist eller planlegger en reise: når livskraft og turisme nevnes i samme setning, bør du fjerne sikringen. Det kan nemlig avsløres en god dose dødelighet og flukt i bakgrunnen. Man kan ikke hvitvaske alt svart, og solen går ikke ned i øst. Apropos øst: her har man alltid levd på sin egen måte, selv om mange oppfinnelser har kommet sent, rikdommen har ikke vokst, og sterkere makter har valset over. Man har likevel lært å svi og spøke, synge dikt, steke og bake. Jaktet og fisket. I tillegg til sopp har man samlet skrot og fått noe tilbake med EU-prosjekter.

Østfolk har imidlertid alltid hatt en læremester. Først presten, så læreren, sist embetsmannen eller konsulenten. Nå må man fornye seg på måter som er forankret i verdensmarkedene, skytjenester, merkevarebyråer og lignende. Ingenting har altså i seg selv endret seg, selv om alt er det: det er så lett å søke idealet om autentisitet, selv om man ikke klarer å se det i øynene.

Bak turisme-skrytet siver det også ut en mengde byråkrati. Som det er blitt konstatert ved Simpelejärvi-akademiet, lever vi i et land av sertifikat-troende. Hvis du har tenkt å prøve deg som entreprenør, må du skaffe deg flere kort og pass enn før i moska-spillringen eller når du prøvde å krysse grensen.

Hvor ble det av tidene da et hygienepass, i hvert fall i Parikkalas utkanter, dvs. Saarens røyker, når man la byttet i potten, var tilstrekkelig med at man tørket av torskelappens rester hver gang på et annet trestykke og kniven i vått gress? En tannpirker fikk man ved å fjerne to-grenede bein fra fisken. Når statsmyndighetene og markedskreftene overvåker opplevelsesguidens utfoldelse og håndverksentreprenørens oppfatninger, er det alltid noe som forblir umerket. Ta for eksempel badstuens salt, dvs. 'vasta' (bjørkeris).

Det ville vært et produkt å utvikle. Både i dens produksjon, og i sluttproduktet, men hva har man fått til? Frossen eukalyptus og bjørkekvister bundet med gummistrikker. Hvis det skulle være et direktiv, så burde det være et som forbyr gummistrikker eller kun tillater dem til skyteformål. En eller annen Business Finland kunne utviklet et prosjekt for å autorisere den immaterielle arven av å binde en 'vasta'. Ja, minst ett pass må man ha. Og et som fungerer selv på sankthans etter å ha overskredet en viss promillegrense.

Men må et turistprodukt alltid være et tusen ganger gjenkjent glansbilde og noe andre allerede har funnet opp på forbrukersiden, eller tvungen utførelse uten gode utsikter på entreprenørsiden? Hvorfra og hvordan kan man hente inspirasjon på de fattige grensene, når verden likevel har endret seg også her?

Potensial finnes i Nord-Sør-Karelen, ville konsulenten si. Og østlige Savo er heller ikke helt handlingslammet, eller sørlige Nord-Karelen bare stakkarslig. Nå må man bare gradvis og med tålmodighet begynne å skrape frem det mest særegne. Og man skal ikke la seg skremme av hva som avdekkes. I tillegg til vakker natur og karelske direkthet, for eksempel lav befolkningstetthet og forarmelse. Noe som i så mange sammenhenger helst ville blitt feid under teppet.

Kulturarv det også, kunne man si. Allerede på 1800-tallet bemerket en tenker at hvis man kunne bygge et tak over hele Parikkala, ville det vært et stort fattighus. Det ville vært avstand her også nå! Rajamailla-gruppen kunne bidra til å snu den lokale turismekursen mot et ekte, rått vakkert og interessant jomfruelig terreng. Kanskje det er bra at man ikke har lykkes her ennå. Rajamaisteri venter og rapporterer... med torskelappe og 'vasta' under armen!

-Rajamaisteri