PRODUKTETS TESTERES REISERAPPORT – TIL KOLI VIA GRENSEOMRÅDENE UTEN BIL

Tekst og bilder: Jani Halme

Reiserapport fra produkttester – TIL KOLI VIA GRENSEOMRÅDENE uten bil

På Island forstår de seg på pakking av reisetjenester. Alle som kommer til denne røykfylte øya lærer raskt hva Golden Circle – Gullni hringurinn er. Den overalt annonserte rundturen samler på én tur Geysirene som spruter fra jordens indre, de enormt store Gullfoss-fossene og Þingvellir nasjonalpark, kjent for sitt gamle tingsted. På destinasjonene tilbys det deretter rikelig med mindre aktiviteter, fra museer til restauranter og håndverksbutikker.

Den Gyldne Sirkel er enklest å gjøre med en av de mange bussene, og det er ingen mangel på tilbydere i gatene i landets hovedstad Reykjavik.

En av verdens mest vellykkede reiselivspakker kom ofte i tankene da jeg fikk teste det snart lanserte reiselivsproduktet «TIL KOLI VIA GRENSEOMRÅDENE uten bil». Akkurat som på Island, har man nå også ved østgrensen lykkes med å samle en rekke fascinerende steder på en lett tilgjengelig måte.

Med tog via spesialdestinasjoner direkte til nasjonalromantikken

Grunnideen med det nye reiselivsproduktet er utmerket. Kunden hopper på toget i Helsingfors og går av noen timer senere når skiltet viser Imatra. En minibuss tar dem umiddelbart til kafé Lohela ved riksvei seks for en liten matbit. Et hyggelig indie-sted, rett og slett.

Det er tid for turens første egentlige severdighet, Simo Häyhä-museet. Den stille og beskjedne Häyhä, kjent under kallenavnet Den hvite døden, er Finlands internasjonalt mest kjente soldat. Målt i TikTok-popularitet er han sannsynligvis tidenes internasjonalt mest kjente finne.

Häyhä-museet er ikke et sted for heltedyrkelse, men et analytisk og stilfullt museum om Finlands skjebnesvangre tid og én persons betydelige rolle i den. Nok en gang var veiledningen av svært høy kvalitet. Häyhäs historie interesserer i økende grad utlendinger, spesielt japanere. Det skal visstnok gjøre et dypt inntrykk på dem at Häyhä var en jordnær bonde før krigen, hvor han gjorde det så godt han kunne. Og selv om han ble hardt såret der, returnerte han til gårdsarbeidet og gjorde alt der så godt han kunne. Og han gjorde aldri noe vesen av seg selv, selv om legenden om ham allerede var vidt spredt i hans levetid.

Häyhäs liv forundrer fortsatt, og det gjør også neste destinasjon. Hiitolanjoki, gjort kjent av Jasper Pääkkönen, som lenge var utnyttet for å tjene en i dag ekstremt liten elproduksjon, er nå frigjort. En guidet tur fører deg inn i grenseelvens historie og spesielt nåtiden. Fjerningen av tre demninger og restaureringen av elven har gjort den til et beundret og inspirerende naturparadis. Den ekstremt truede innsjølaksen kan nå vandre fra Europas største innsjø, Ladoga, helt opp til riksvei seks. I Hiitolanjoki lukter det forresten også helt annerledes enn før. En forbløffende effekt på både naturen og menneskets sinn når elven får strømme fritt.

Fra elven er det en halvannen kilometers spasertur til Simpeleen sentrum, men siden vi har bagasjen, tar vi gjerne den inkluderte busstransporten til tettstedet. Det er tid for å sjekke inn. Den første natten tilbringer vi i «live like a local»-ånd på Simmes Leilighetshotell. En fantastisk lokal atmosfære, akkurat som på vårt middagssted to hundre meter unna, kafé Lounaskulma. Lounaskulmas brød er forresten legendariske, jeg kjøper dem alltid når jeg har mulighet. Vanligvis er det på et arrangement i nærområdet, hvor entreprenørene er flittig til stede. De har også en sjeldenhet i regionen, en ekte softismaskin. En fristelse jeg alltid gir etter for når sjansen byr seg.

Etter en god natts søvn og en rolig frokost, er det tid for en eksepsjonelt flott destinasjon. Selv om jeg kjenner Veijo Rönkkös Skulpturpark svært godt som innfødt fra Parikkala, blir jeg aldri lei av å undre meg over hvor mye nytt man alltid finner der. Rönkkös livsverk, etter en karriere som papirarbeider, var å skape en ny verden i sin egen hage. Den består av en paradisisk hage hvor han støpte over 500 statuer. Rönkkönen var så sjenert at han, til tross for sitt store ønske, knapt våget å forlate hjemkommunen. Så han lot kunsten sin tale og bygget noe helt unikt rundt seg. Å gå inn i Skulpturparken er som å tre inn i en annen persons fantasi.

I parkbutikken selges stilfulle produkter og bøker om parken. Den mest interessante, synes jeg, er boken Veijo Rönkkönens virkelige liv, der billedkunstner Veli Granö også reflekterer over kunstnerens forhold til bygdetullinger.

Ifølge Granö hadde bygdetullingene en spesielt viktig sosial funksjon i tradisjonelle landsbysamfunn. Samfunnet fikk oppkvikkende undring og uendelig med morsomt samtaleemne fra dem. Disse unike individene var – og er – nødvendige for å åpne fastlåste atferdsnormer og bryte ned klassehierarkier.

Ifølge Granö var Veijos posisjon i samfunnet hans langt fra tradisjonell bygdetulling, men hans normavvikende handlinger hadde tydelig positive effekter på samfunnet hans. Dette bekreftes for eksempel av den eksepsjonelt store interessen kunsten hans vekket.

Rönkkönen var nok de lokales egen bygdetulling og en hemmelig kilde til stolthet. Hvis en utenforstående tok feil og betraktet parken eller dens vert som en «freak», begynte man umiddelbart å forsvare Rönkkönen.

Mot Koli

Første dag er over, men sinnet er fylt med takknemlighet. Hvordan kan det finnes så fascinerende mennesker som Veijo Rönkkönen og Simo Häyhä? Hvordan kan det finnes så dyktige mennesker som de som i flere tiår orket å jobbe for å frigjøre de bundne demningene.

Etter lunsj på Kägönen fortsetter reisen fra Parikkala jernbanestasjon, oppover langs grensen. Sommerens hit-magasin, Popristikot, rekker knapt å ligge åpent på bordet før den bilfrie reisen har nådd Joensuu. Igjen venter biltransporten i tide, og ferden går mot Koli.

Lieksan Koli er som helhet akkurat det finsk turisme trenger. Det er et lokalt og internasjonalt fascinerende naturmål, som drives året rundt. For strenge sesonger er ikke bare dårlig forretning, men også en miljømessig uholdbar idé. Koli er et godt eksempel på hvordan et stort spahotell kan tilpasses landskapet. Ankerinvesteringen garanterer en i noen grad forutsigbar strøm av mennesker, noe som igjen muliggjør annen entreprenørvirksomhet. Da vi satt på terrassen til Kolin Ryynänen, fikk vi høre av lokalbefolkningen at landsbyen visstnok var «praktisk talt død» for noen år siden. Helt til S-gruppen begynte å investere i området. Det finnes neppe en annen kommune med 250 innbyggere i Finland som har to store hoteller.

For oss er spa et litt ukjent konsept. Ingen av oss husker å ha søkt oss til et slikt sted noen gang. Men, men. Det er jo herlig på spa! I hvert fall på Koli. Vi har ikke engang et badekar, så timene fløy av gårde med smilende dveling. Spesielt siden vi hadde rukket å utforske Koli på kryss og tvers i løpet av dagen.

Kolitoppen er tilgjengelig fra hotellet uten turferdigheter eller svett utstyr. Hvis man bor på Break Sokos Hotel Koli, som oss, er alt innenfor et par hundre meters radius. Som et selfie-sted er Koli litt som Olavinlinna pontongbru: ofte sett og med så gode grunner at det nesten er obligatorisk å ta bilder.

Ukko-Koli, oppkalt etter overguden Ukko, strekker seg høyest og er utvilsomt det mest kjente punktet. Men de beste fotostedene er på Akka-Koli. De er en så dominerende duo at en travel Koli-besøkende lett går glipp av Paha-Koli. Selv om det ikke er mer enn noen hundre meter fra hotellet dit heller. Paha-Koli gjorde størst inntrykk. Vår utmerkede guide visste å fortelle at ordet «paha» (ond/dårlig) har flere betydninger. Det er ikke bare «pahainen» (liten/ubetydelig), altså litt mindre enn de to andre, men det skulle også ha blitt brukt til skremselsformål. Ifølge eldgamle fortellinger ble hekser, skurker og andre ondskapsfulle skapninger en gang kastet ned fra akkurat det stedet på Koli etter en rettssak. Hvis de døde, var de skyldige, og hvis de overlevde, var de uskyldige. Enkelt. Guiden tvilte imidlertid på at det også er mulig at legenden bare er en legende og at den i seg selv har vært nok til å holde de gamle Koli-boerne på den rette vei.

Dagen fortsetter i Kolin natursenter Ukko, hvor man kan fordype seg i områdets geologi, nasjonalromantikk og kulturarv. Museumsomvisningen er mangfoldig og interaktiv – også for barn. Spesielt pluss for den ambisiøst realiserte museumsbutikken og den utmerkede kafeen. Sommerens beste munkering, uten tvil.

På slutten av turen tok bilen oss til en overraskende destinasjon i sentrum av Joensuu, nemlig Botania.

Joensuus Botania er en hemmelig oase i utkanten av byen – et sted hvor regnskogens fuktighet, sommerfuglenes letthet og tropiske dufter flettes sammen med det finske landskapet. Litt som flere ganger på turen, skiftet verden raskt. Denne gangen førte den frodige, jungelaktige grønne naturen og sommerfuglene et annet sted… Botania er ikke bare en botanisk hage – det er en opplevelse hvor planter, farger og varme snakker direkte til sansene. Etter tropene leder steinstiene i utendørshagen vandreren inn i den finske naturens stillhet, hvor trærnes sus og vannets sildring fullender opplevelsen.

Spesiell takk for maten

På turen var det noe av det samme som på sommerleire i sin tid. Det føles som om man hele tiden spiser eller det er tid for kaffe. Og det er herlig! Kaffe- og lunsjsteder som Lohela og Lounaskulma representerer akkurat den typen liten skjønnhet som stadig flere mennesker savner på sine reiser.

Frokostene i Simpele og Koli var svært gode, på vei til Parikkala jernbanestasjon spiste vi lunsj på Kägönen ifølge programmet. Hotellrestauranten, titulert «Lille Bomba», er en eksepsjonelt stemningsfull destinasjon.

På Koli ble det virkelig spist. Jeg må innrømme at jeg har hatt en viss skepsis til S-gruppens restauranter. At det er den samme kjedelige maten overalt, uansett om du er på ABC, Rosso eller Amarillo. Mine kunnskaper eller minner er alvorlig feil. Kjøkkenet på Sokos Hotell Koli var faktisk utmerket. Spesielt fantastisk var den rikelige bruken av lokal fisk. Det var en uforglemmelig opplevelse å se ut over nasjonalromantikken mot Pielisjärvi og spise gjedde abbor fanget fra samme innsjø natten før. Personalet kunne jobben sin og fokuserte også på å pare viner med behagelig presisjon. Et av sommerens kulinariske høydepunkter!

Sammendrag

• Passer for de uten bil: all transport arrangert fra start til slutt
• Rikt program: historie, natur, kunst, vitenskap og utrolig god mat
• Enkelt og økologisk: tog + korte overføringer = lite karbonavtrykk
• Tilgjengelig: krever ikke toppform eller villmarksferdigheter. Men hvis man ønsker å vandre mer, er det også mulig. Spesielt på Koli-enden kan man gjerne svette skikkelig hvis man ønsker det.

Det nye reiselivsproduktet tilbyr ikke bare steder, men en historie om Øst-Finland, som tar deg gjennom grensen, historien og naturen. Og alt dette – uten førerkort.

Nøkkelord