Julefortelling fra grenselandet

Julefortelling fra grenselandet

Det var en gang i aspkanoenes og bålflammenes tid en rest av en stamme, som etter å ha samlet seg her og der og besteget tilstrekkelig mange brusende stryk, bestemte seg for å stoppe ved moderate innsjøer. Her var det godt å leve: fisk og skogsfrukter var det nok av. Så steg svedjebruksrøyken, neper og rug trivdes. Folket ble velstående.

Da generasjon etter generasjon hadde hoppet fra de voksende tuene, dykket en opp en spesiell malm fra vannbunnen. En annen sved den med ild, og snart ble den banket ved strandbredden. Man hadde fått et godt materiale til spydspisser, pilespisser – og under den harde huden på den spesielle skapningen som var byttet mot skinn.

Det begynte å hviskes om korset. Snart ble det også sett rundt halsen på kappemennene, deres tale var merkelig. Man hadde også allerede sett en annen frittstående borgfjell, midt i den store elven, langs den gamle ruten. Herfra kom gang på gang nye jernskjorte-sverdmenn, smeder, også bærere av en annen skatt.

Snart kalte naboen sin nabo enten svenske eller russisk. Selv om de snakket på samme måte. Og det var ikke nok med oppfordring, man måtte være forsiktig, for plutselig kunne den kjente gråbjelkelandsbyen stå i flammer, om ikke verre. Tryggheten fra fiender var en gjemmehytte i villmarken, selv om det også ble hevdet at det et sted var risset bilder i klipper og steiner.

Til slutt ble de som selv med egne hender hadde krysset seg mot soloppgangen, lei av prøvelsene, og en flytting til andre land begynte. De som ble igjen, byttet blod. Også villmarkens innbyggere, de aller minste samene, trakk seg unna. Noen spøkte: forfedrene forstår ikke Savolaks-mennenes røyk...

Nå svettet tjæreveden, laget av nykommerne, ut svart væske. Denne ble kjøpt av grådige handelsmenn og tyskere lenger unna, ikke bare ved Aallokas strand i gamle Käk'salmi, men også lenger vest ved Saimaa-vannene ved Lap've-bredden. Noten ga fortsatt sølvflanket og rødt kjøtt, selv når den kom langveisfra.

Men fylling av tønner varte heller ikke lenge, for igjen lød krigstrommen, og en lang marsj begynte. Da bråket endelig stilnet, ble maktenes tegn, i stedet for steiner, skrevet på ruller innpakket i gummi.

Det var likevel også noen ganger lykke med Karelens folk, som snart forlot sin gamle plog og åker, og etter å ha fått råd fra de eldste, dro de selv til det som ble kalt Ingermanlands mirakel, Piitteri (St. Petersburg).

Der var visstnok gatene belagt med gull, og de kjøpte alt, til og med små steiner. Vel, i hvert fall de store. Og planker, tømmer, sommermør, hork...merkelig var også en slik kakkelovn, hvis mat var flishugget ved. Noen måtte rase med dem, og til og med amme og tjene de rikere familiens barn. Sånn var det!

Det begynte også å bli dekning for kyrne i Parikkala kommune, og veiene var fulle av kyr med flokkene sine. På Simpele-siden begynte et merkelig bygg i rød murstein å reise seg ved den brusende terskelen...

Inntil det røde flagget steg her og der, og man begynte å skyte. Da kampen stilnet, var det en bom på veien til Piitteri, og folket vendte tilbake til sine staller. Man så likevel slåmaskiner og rivingsmaskiner, kløver steg opp fra engene. Gravning av kanaler, som hadde vært uferdig, fortsatte. Et sted glimtet elektrisk lys.

Men igjen steg en truende sky fra øst, og bak den åpenbarte en metallhimmel seg for kirkegjengere ved Rautainen Järvi: med et laken over seg ble de kastet i snødreven. Snødrakter bar også de som måtte gjøre motstand lenger unna. Krigstrommen lød nå stadig dypere, fiendens ljå høstet livets korn. Denne ugudelige ferden fortsatte også som en sommerstrid til det endelig var tid for å smi sverd om til ploger. Igjen hentet man frem skriveutstyr, tegnet denne gangen med linjal. Man tok en del, snappet en tredjedel, delte til og med bygda i to. Innsjøer og elvevann ble kuttet, de som de gamle en gang reiste langs. Likevel ble ingen slavebundet: livet fortsatte, om enn med melankolske tanker.

Det kom enda et folkeopprør i Kärki-Karjala. Som beregnere av den nye karriere, som stat av vakter, som skolebarns prosesjoner, som et mektig meieri, som baseballspillere, som vekkere av landsånden... samt i smedenes arbeid, hvor blikket bøyde seg, jernet brast, hoven ble til gummihjul. Med dette brøt moderne tid frem.

Men snart dro den ene, så den andre. Handelsbilen kjørte fortsatt, til den sluttet å bevege seg. Butikken stengte, posten forsvant. Gamle folk seiret, den unge generasjonen flyttet bort. Dette var den siste fasen.

Spurte den ene, så den andre: hvor skal vi nå, hvor skal vi se hen? En konsulent ble allerede tilkalt, også som kommunal korrigerer. Han ga et anonymt råd, hevet lønnen med halvparten: hit trengs livskraft, ikke dødelig svakhet, her trengs allerede en kraftig medisin, det er bare et lite men...

Forsøk eller feiltakelse, turisme eller flykt? Hvor skal turisten komme fra når en nudist ikke fryser? Har vi business hvis du bare serverer ferdigmat? Hvem betjener her hvis alle bare klør seg i navlen?

Han satt på møter, kaffe og wienerbrød ble fortært, baklysene på bilen syntes, altså de beste julelysene. Snart skvatt herrene, har klokkene nå ringt, får vi nå oppmerksomhet, eller den siste dommen. Nordstjernen lyste i natten, klandret ikke, selv om den dro. Her er vi ikke i tvil – med glede, med bannskap i grenselandet.

-Rajamaisteri