Fra grenselandet for værvarsel og tøv

Fra grenselandet for værvarsel og tøv

Finlands sommer er vakker. Men kort. Der kom den, nok en gang. En påminnelse brent inn som med ildskrift i vårt nasjonale selvbilde i årssyklusen, for at sannheten ikke skulle glemmes.

Mottoet er hentet fra slutten av første del av eposet «Her under Nordstjernen» som et hint om begynnelsen på senere motgang for Akseli og Elina, som feiret bryllup, og landsbyens samfunn i Pentinkulma. Det åpner seg likevel bredere: det oppfordrer til å reflektere over betydningen og meningen med tid og eksistens, sammenligningen av sommer og liv, eller hva nå en uavhengig hengekøyetenker kan finne på.

Finlands sommer er kort, men snøfattig. Dette vet man også godt, selv om det trolig er et litt nyere lag, i hvert fall fra 1980-tallet, men likevel hoppet ut av folkemunne. Der er det, i stedet for langsom filosofering, en spenstig drivkraft og et uforfalsket galgenhumoristisk verdenssyn.

Nasjonal sommerromantikk har vanligvis blitt opprettholdt med nostalgi fra dansefester, sauna, båtliv – og selvfølgelig reklameverdenens turbo-ladede grillbilder. Fiske, utendørsleker, sommerteater og sommermarked hører også med. Men knapt noe av dette er værfritt.

Den begrensede naturen i vår sommertid, uforutsigbarheten av gunstig vær, endring og til slutt kortheten av selv en varm sommers varme har neppe vært et godt utgangspunkt for kreativ utvikling, bortsett fra i skjønnlitteratur og aforismer. Kunne man likevel få noe originalt og nytt ut av været, uansett vær, som fordomsfritt kunne foredles til og med som en del av lokal turisme og arrangementer?

Sommeraktiviteter forstås vanligvis som aktiviteter som fungerer under betingelser av varmt, rolig og solrikt vær. For mange er det også tilfelle. Men hvis vi snur blikket fra sysler, vannaktiviteter eller lange dagsetapper til bare å være, kan noe nytt begynne å utvikle seg.

Hvordan ville Parikkala Poutapäivät høres ut for sommerturister som allerede har sett alt, men ikke opplevd nok unødvendig aktivitet og meningsløs dilletanteri? Eller ville det være bedre å kalle dem Pilvipoutapäivät og overlate solskinnet til Kesälahti, også kalt solkongedømmet?

Hovedarenaen ville selvfølgelig finnes i utkanten av Poutala landsby, et passende sted. Men hva med programmet? Her finner man i hvert fall Torkkelinnotko, hvor ifølge folketradisjonen hesten til Viipuris grunnlegger, Torkkelin Knuutinpoika, en gang snublet da han red forbi.

Av historien kan man starte et seminar som overgår selv de gamle Imatra-semiotikkdagene, som en årsrapport over uvitenskapelige folkeetymologier for stedsnavn. I tillegg en konkurranse hvor den beste snurringen ned i ravinen fra salen blir belønnet. Som sideprogram, høyproduksjon med dårlige redskaper. Vinneren er den hvis råtne stake, stablet med en en-tagget høygaffel, står lengst.

Men værforbeholdet. I tilfelle regn flyttes arrangementet til nordenden, hvor det erstattes av Saaren Sateiset-festivalen. Lokal språkbruk husker jo en hendelse hvor en gang en bonde som hadde samlet, men fuktig høy, trosser værguden ved å spre det ut igjen som en regnmaker: din satan! I tilfelle muatiinen, dvs. lett, vedvarende regn, fortsetter man med tautrekking i lag fra forskjellige sider av kanalene. Tapet gjør jo da ikke lenger noe når man allerede er våt.

Tordenbyger kan ikke unngås, så denne værtypen må også tas i betraktning, selv om en vedvarende sesong er like sjelden som hete ved midtsommer. Tiden tar oss naturligvis til Uukuniemi, hvor den hedenske Ukon vakat-offerfesten trolig varte lengst. Uukuniemen Ukostelut ville modernisere den eldgamle rituelle festen, der Papinniemi for noen dager returnerer til Ukon niemi.

Øl renner som i gamle dager: den som blir mest beruset, får passende regn og den beste avlingen. Resten er også som fra Agricolas beskrivelse fra 1500-tallet: «sijtte paljo Häpie sielle techtin quin seke cwltin ette nechtin.» Som en oppdatering bestilles en busslast med imatralaiset for å forklare hvorfor Ukonniemi der kalles femininum Ukoska? Og en passende lærd for å bekrefte at det ikke likevel er snakk om en sjelden rest, nemlig Rauni, Ukos kvinne i det mytiske gudeparet?

Når strandfiskekvelder, landsbyfester, markeder og så videre blir stadig sjeldnere selv i den nordlige delen av provinsen, passer det for arrangører av sommerarrangementer å tilpasse seg. Joutsan joutopäivät og Puolangan pessimismipäivät har jo også kommet et sted fra. Og hvor er vi sommeren 2021!

-Grensemesteren