Fra grenselandet for bygningsvern og forfall

Fra grenselandet for bygningsvern og forfall

Da en sjelden anledning bød seg og jeg hadde en fri helg, bestemte jeg meg for å besøke et sted i Parikkala som kanskje inneholder det mest uutnyttede publikumspotensialet på mange år. Det har vært skueplass for en vanskelig historie, en håndverksskole og et beskjedent museum. Nå er det i privat eie. Omvisningen på Koitsanlahti herregård var interessant, selv om bygningen og eiendommen allerede – eller burde man si fortsatt – er langt fra sine glansdager. Den nominelle inngangsavgiften ble gjerne betalt, da det tross alt var rikelig med antikke møbler, malerier og gjenstander å studere inne, selv om ingenting var originalt. Hvor har vel pisken som en gang ble funnet i en sprekk i veggen og steinhuggen fra lokalhistoriekolleksjonen, tatt veien? Hos Museumstyrelsen er i hvert fall et stykke av herregårds tapetet bevart. Skjebnen til gamle kulturhistorisk viktige bygninger er ofte ikke misunnelsesverdig, spesielt hvis bruken av dem blir kastet frem og tilbake i årevis. I beste fall kan det gå som med det velfinansierte Kotkaniemi i Luumäki, hvor minnet om P. E. Svinhufvuds villa har båret frukter som et nytt hjemmemuseum, men også som kafé-, arrangement- og tilleggstjenestevirksomhet. Ved Rantalinnassa i Ruokolahti ser livet ut til å ha blitt aktivert i det minste i noen grad etter en lang periode med stillhet.

Det finnes mange andre eksempler. Selv i bysentrene – eller kanskje nettopp der – kan en betydningsfull gammel eiendom bli oversett. Det er ikke alltid en storslått bygning: i Villmanstrand, nær hverandre, står en truet skole fra 1800-tallet og et privathus fra 1920-tallet som praktisk talt allerede er dømt til riving. Mangel på bruk og forsømmelse er gift.

Hva er da verdt å bevare, og hvorfor? Grunnlaget er, eller burde i det minste være, den i seg selv gyldige inndelingen brukt av museumssektoren i historiske, bygningshistoriske og landskapsmessige verdier. Inndelingen er i seg selv forståelig og viktig, men mange steder bare konstaterende og ineffektiv.

Hva om bygningsvern- og reguleringsplanleggingsspesialistene tok et proaktivt kriterium som en av verdiene, hvor bygningsarven med sine omgivelser ble ansett som verdifull og bemerkelsesverdig for utviklingsaktiviteter, som for eksempel turisme? Det vil si, med større vekt og bredere enn i dag: verdsettelsen ville allerede dekke de mest robuste fjøsene, de beste låvene og andre tradisjonelle bygninger også fra et gjenbruks perspektiv. Dette bør drives frem med utholdenhet og oppmuntring gjennom ulike former for veiledning og assistanse.

La oss gå tilbake til Parikkala. Hvem husker fortsatt Ala-Hovi ved Argusjärvi? Hva skjer i Kukonkanta? Holder Huvitus-torppa fortsatt stand ved siden av Surumäen kartano? Til alle disse, som til visse steder i Uukuniemi og Saari, knytter seg stedets mest interessante person- eller kulturhistorie, som man skulle ønske kunne bringes frem på en eller annen måte, til tross for privatlivet og uten at det lider. Dette kunne også interessere eierne, og man kunne tilby en gulrot i denne forbindelse.

På begge sider av Joukionsalmi ville det også være arbeid å gjøre med generell vedlikehold av bygningene. På siden av Kukkaronlahti glimter, hvis man rekker å se det i forbifarten, Poutasen-huset, en spesialitet innen lokal trebygning. Til huset og omgivelsene knytter seg faser, for eksempel som landsbyens tidlige telefonsentral. Stedet ville også være gunstig på mange måter, men hva er bygningens nåværende tilstand?

Ved bredden av Simpelejärvi, ved sundet, ligger Laatokan Portti, med en litt nyere brukshistorie som grensevaktstasjon. Denne historien kunne også vært tydeliggjort bedre enn i dag, spesielt hvis vakttårnet ved riksvei 6 hadde blitt bevart. Det ble imidlertid fjernet for lenge siden, og i stedet forfaller uferdige hjelpebygninger år etter år på innsjøens beste utsiktspunkt.

Selvsagt er renovering, vedlikehold og til og med implementering av nye funksjonsideer i gamle kulturhistoriske eiendommer, for eksempel innen overnatting, mattjenester eller aktiviteter, et så omfattende prosjekt fra starten at mange aldri kommer i gang. I tillegg til kapital krever prosjektene i utgangspunktet et bredt, funksjonelt samarbeid og engasjement.

Koitsanlahti herregårds engangs åpne publikumsdag så ut til å ha samlet rimelig popularitet, noe man kunne konkludere med ut fra bilene som samlet seg på gårdsplassen i løpet av noen timer. Mange kom nok av ren nysgjerrighet, blant dem var det også folk som hadde reist langveisfra.

Hvilke muligheter ville det ikke være på dette sovende paradestedet i Parikkala, hvis man i lokalsamfunnet sammen kunne ta noen ambisiøse skritt fremover i oppussingen av bygningen og eiendommen og i en ny, enda mer åpen offentlig bruk? Ideer ville det i hvert fall være mange av...

-Grensemesteren