I smakreisenes grenseland

I smakreisenes grenseland

Om sommeren reiser feriegjesten nå gjerne rundt i hjemlandet. Selv i unntakstider, nå for andre år, er det alltid to ting som vektlegges i grunnturismen: overnatting og mat. Når det gjelder det sistnevnte, skiller et grunnleggende behov seg ut først når man beveger seg utenfor hverdagens vanlige rammer: maten må være velsmakende, tilstrekkelig og rimelig. Dette er en god start, og ofte også lengre.

Et annet behov forutsetter det første, men er allerede mer komplekst. Hva er matens særverdi, som formes av kulturelle faktorer? Er det noe tradisjonelt og jordnært som man ikke kan finne hver dag, og spesielt ikke overalt, som en frossenpizza i butikken? Hva med matens grad av lokalitet? Og foredlingsverdien – er det en ny innsikt som garantert er særegen?

Også i Södra Karelen ville det være nok av mattradisjoner, men ved nærmere ettersyn viser det seg snart at i hvert fall laget av såkalt tradisjonell mat som tilbys reisende, er ganske tynt. Särä, vedyt, atomit, rinkeli, piirakat og rieska. Da må man tenke litt for å fortsette listen. Alternativer som utgangspunkt for tradisjons- og lokalmatsturisme ville det vært også i den nordlige delen av provinsen, men en slags profilheving burde absolutt gjøres her først.

Fra Ruokolahti fantes det visstnok särä-smørbrød i en avsidesliggende landsbybar, men ikke lenger. Langs veiene i Rautjärvi kommer jeg ikke på noe tradisjonsbasert alternativ, men på Laiko kankaalla fikk man en gang en velsmakende og mettende roastbeef-patong å ha med. Nå gaper de tidligere kafeene og spisestedene tomme år etter år ved siden av forlatte bensinpumper.

I Parikkala har en lokalmatbutikk med sine produkter etablert seg langs riksvei 6, men ved siden av, ved rasteplassen ved Skulpturparken, har områdeerobringen til Savos og kanskje Finlands mest kjente kalakukko-selger vakt undring for andre sommer på rad. Kukkoene blir visstnok importert også fra Norra Karelen.

Hva så, det er god driftighet og mat. Men når man er i gamle kukko-områder her også, kan man ikke unngå å føle stor ergrelse over at vi selv ikke har lykkes med lokale produkter og oppskriftsideer i å fylle parkeringsplassene, attpåtil ved siden av den mest populære attraksjonen.

Det virker sterkt som om i Parikkala var de siste tiårene mest stigende i lokal produktutvikling enn nå. I tillegg til kukkoene har også honningsennep, surkål, lin- og revet rugbrødhalvdeler forsvunnet gradvis og stille. Laksen har ikke svømt i kassen på lang tid, og de lenge så berømte røverstek-kveldene i nordenden er nå bare et minne.

Hva kan gjøres? Et enkelt svar finnes selvfølgelig ikke, som aldri i matentreprenørskap, eller i entreprenørskap i det hele tatt. Hele prosessen ville kreve en totalrenovering, fra bakgrunnsundersøkelser av spiselige ting og grunnideen, videre til produktutvikling, produksjonsinvesteringer, markedsføring ... og så videre.

Det er heller ikke lett å pakke alt det gamle i en pakke: hvis noen lykkes med å kommersialisere Parikkalas tradisjonsmat, nemlig grisestuing med all innmaten, slik at den passer dagens smak, og attpåtil som take-away, kan man like godt fortsette som fakir i India. Selvsagt skulle man ønske at det fortsatt ble anledninger til suppe. Slike som mange besøkende til Honkakylä handelsmuseum fortsatt husker.

Grunnlaget for ny matturisme kan ikke bare være stedets mattradisjon, men også et eldre, bredere regionalt utgangspunkt, her spesielt Östra Finland, den karelske og savokarjalaiske arven. Mulighetene formes naturligvis på grunnlag av primærproduksjon og gjennom samarbeidskjeder. Ganske ofte er sammensetningen av et lokalt produkt en produksjonsprosess som sirkuleres mellom naboregioner, hvis ikke sammensetningen kommer fra enda lenger unna. Her ville bransjens aktører fortsatt ha rom for å intensivere samarbeidet.

En lokal figur, en rammefortelling eller en attraksjon kan også nære matforestillinger. Det har gått en god stund siden pikene fra Parikkala og siken fra Simpele. Hva ville en pike ha i ryggsekken sin nå, kanskje gjeddehale? Ville Ruokolahtis løveparti bestå av elg eller hjort, og ville jernrasjonen i Rautjärvi da bestå av vanikka, ertestuing og mørk te eller sikorirot? Det finnes selvsagt også et fordomsfritt og ubundet perspektiv hvor man bare kan hente fra tilgjengelige naturprodukter. Ville urter har florert overalt. Siden mange av innsjøene våre nå er næringsrike, er for eksempel bredbladet dunkjevle tilgjengelig i overflod. Av dette får man næringsrikt mel, som ble brukt allerede i steinalderen. Kjempespringfrø og visse lupiner egner seg også godt som menneskeføde. Firekløverklubber, åkersnelle- og grøftekantsnippere og kokekurs, altså, i sving – og bon appétit!

-Grensemesteren

Nøkkelord