I grenselandet for handel og virke

I grenselandet for handel og virke

Høsten har kommet, og med den innhøstingstiden. Alle som har giddet å dyrke noe om sommeren, får hente mer eller mindre av jordens grøde til seg selv. Hjemmehagen eller småbruket kan til og med føre til salgsvirksomhet hvis det blir overskudd. Profesjonelle selger også i sesong.

Torghandel og markeder gir i beste fall mange slags opplevelser. Selvsagt er for eksempel grønnsaker, sopp, bakervarer samt kjøtt- og fiskeprodukter, for ikke å snakke om håndverk, allerede i seg selv det man kommer for å hente fra utendørssalg, i motsetning til vanlige butikker.

Men halvparten av maten er i dette tilfellet noe annet. Atmosfæren, friheten til å komme, gå eller stoppe etter et øyeblikks innskytelse, møte kjente og prate om hva som har skjedd. Nyte været også, hvis det er nok av det.

Selv om den besøkende ikke alltid tenker over det, er det å møtes på torgene og rusle rundt på markedene samtidig en handling og en erklæring til støtte for århundregamle tradisjoner og kontinuitet. Når handel som et bredt samfunnsfenomen for lengst har funnet sted et annet sted, er dette desto viktigere. På den annen side trenger de omreisende handelsmennene også salg, så det lønner seg alltid å kjøpe noe. Kjente markeder sett fra den nordlige delen av Södra Karelen var en gang for eksempel grensemarkedene i Kurkijoki og Hiitola. Klassisk markedshandel var opprinnelig handel med levende dyr, og for eksempel hestesalget var betydelig. En spesiell yrkesgruppe, parissikat, fungerte som formidlere av dyr, og dette har lange tradisjoner i Parikkala-området også.

Hestemarkedet har også festet seg i historiene. Maironiemen piru, en av Karelens mest kjente poltergeister, klamret seg til husbonden fra forskjellige markedsplasser etter at han hadde lurt et offer i hestehandel – og ga seg ikke før svindelen var gjort opp med handelsmannen.

Fortellingen har utvilsomt vært populær blant omreisende handelsmenn, og man kan se en advarselsverdi i den. Mindre overnaturlige bråkmakere var det selvsagt nok av på disse festlighetene: for eksempel ble Kurkijoki-markedene i 1934 beskrevet i en avisartikkel som fredelige, bortsett fra ett drap, riktignok havnet 50 personer i fangehullet, inkludert én kvinne. Markedskaos er altså ikke et begrep uten belegg!

Hva er da torghandel og markedsstemning lokalt i disse dager? I Rautjärvi er det i hvert fall fortsatt nok mot til å reklamere for Simpele-torget som «Karelens beste ekte torg». Det er imidlertid så lenge siden jeg var der at jeg ikke tør å mene noe. Selvbebreidelsen øker når jeg innser at også Akonpohja-sommer markedene og Parikkala-markedene nå har gått meg hus forbi.

I Uukuniemi fikk jeg imidlertid en tur, og opplevde Niukkala-markedene. Man kunne galgenhumoristisk si at de var som navnet antydet, men likevel sympatiske og nyttige. Selv om det ikke var mange selgere, var tilbudet, hovedsakelig med strikke- og lærvarer, av god kvalitet. Da jeg husket at jeg trengte et belte, fant jeg også et til en rimelig pris. Kontantkjøp, selvsagt. Jeg møtte også kjente, og det ble til og med servert god suppe med sponsorhjelp. Arrangementet var ganske vellykket.

Med jevne mellomrom kommer diskusjonen om fremtiden for all utendørshandel og hvorvidt det i det hele tatt er synlig. En uomtvistelig sannhet er at antallet mennesker bak og foran salgsbodene synker. Man må kanskje også innrømme at selv om man ser på seg selv som en torg- og markedsvennlig person, kan et besøk noen ganger føles som en plikt.

Kunne det finnes nye impuls for å styrke opplevelsesverdien, og hvorfor ikke til og med presentere historisk handel? Ville for eksempel en konkurranse fungere, hvor besøkende selv kunne prøve markedsropene til selgeren, denne edle formen for muntlig folkekultur, hvor den som solgte best eller i det minste fikk folk til å le, ble belønnet med en produktpose? Kunne tidligere hestehandelshemmeligheter avsløres med dramatiske scener som ville være en del av selve handelsarrangementet?

Utendørshandel på åpne plasser har i europeisk sammenheng ikke bare historisk dybde, men også en betydelig turistverdi. For ikke å snakke om for eksempel Gamlebyen i Tallinn.

Når Simpele Iltalöysi og Parikkala Hämärän kaupan ilta ser ut til å ha etablert seg som nye faste arrangementer, kan neste skritt være å bygge et stadig mer variert og fantasifullt arrangement i forbindelse med salget. Hva om det, i tillegg til spiselige varer eller ting man kan ta med seg, til slutt også ville gå an å selge den berømte karelske handelen, servert med alle krydder?

-Grensemesteren